1
Jeg vet ikke lenger hvilke minner som har brent seg fast grunnet reelle hendelser, og hvike som kun er imaginære, men uavhengig av hvilket nivå jeg opplevde deg på, er minnene som favner lukten av deg de vakreste.
Det er mange år siden nå, og jeg har vanskeligheter med å huske en eneste samtale vi delte, men jeg husker bildene.
Bildene av deg der du satt i sofaen og spiste frokost.
Bildene av meg der jeg lå med hodet på brystet ditt og duvet i takt med pusten din.
Bildene av luften jeg pustet ut etter at du hadde pustet den ut.
Jeg kan ikke forstå at du noen gang vil bli meg likegyldig.
Det er mange år siden nå, og jeg har vanskeligheter med å huske en eneste samtale vi delte, men jeg husker bildene.
Bildene av deg der du satt i sofaen og spiste frokost.
Bildene av meg der jeg lå med hodet på brystet ditt og duvet i takt med pusten din.
Bildene av luften jeg pustet ut etter at du hadde pustet den ut.
Jeg kan ikke forstå at du noen gang vil bli meg likegyldig.
vakreste
Jeg unnlot å skrive brev til deg i år.
Savnet du det?
Hadde du forventet å se den velkjente brune konvolutten i postkassen din en gang midt i november?
Merket du at den uteble?
I stedet sto jeg ved en dør og lot fingerspissen forsiktig stryke over skiltet med navnet ditt på.
Jeg strøk over skiltet med navnet ditt på, og kjente hvordan luften truet med å komprimeres så tett rundt meg at jeg aldri ville slippe løs igjen.
Det er fjorten år siden, og du har fortsatt den samme virkningen på meg.
Selv på fjorten år og hundre mils avstand.
andre dager
Andre dager er jeg bare trist.
Jeg krøller meg selv sammen
rundt egen mage
og eget hjerte,
og forsøker å tenke meg tilbake til den gang da
du
var den nærmeste jeg hadde.
rundt egen mage
og eget hjerte,
og forsøker å tenke meg tilbake til den gang da
du
var den nærmeste jeg hadde.
Dager som denne
I dag ville jeg hatt deg i nærheten.
Jeg føler meg modig nok.
Jeg føler meg trygt forankret i hverdagen, og tror jeg hadde klart å se deg uten å forlate alt og alle jeg vanligvis omgir meg med.
Jeg føler meg modig nok til å fortelle deg hvordan alt henger sammen.
Hvordan alt hang sammen.
Hvordan ingenting var din feil.
Hvordan jeg selv kanskje endelig har blitt moden nok til å forstå hva jeg burde sagt.
Hva jeg burde gjort.
Jeg ser tilbake.
Jeg forlot deg aldri.
Jeg tok en liten avstikker.
Jeg måtte ha en pause.
Når man føler så sterkt, er det nødvendig med litt avstand for å sortere tankene og følelsene.
Jeg måtte forstå sammenhengen fullt ut før jeg kunne se deg igjen.
Min lille avstikker har vart i elleve år, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg har skapt en ekte og meningsfylt hverdag her oppe, eller om jeg fortsatt er på vei hjem til deg.
Ad ukjente omveier.
Jeg savner deg
Du som lenge fikk sola til å skinne
kun ved å være til.
Det Gode Menneske
Jeg var ikke noe godt menneske den gang da.
Jeg har lest gjennom hva jeg skrev, hvilke tanker jeg gjorde meg.
Hvilke drømmer jeg bar.
Hvilke hendelser og følelser jeg fryktet.
Hadde jeg vært deg, ville jeg ikke forstått meg.
Jeg vet ærlig talt ikke om jeg forstår meg selv fullt ut heller.
Jeg har lest om og tenkt på
Alle invitasjonene du ga meg.
Alle invitasjonene jeg takket nei til fordi jeg var overbevist om at du egentlig ikke ville ha meg der.
Alle telefonsamtalene jeg avsluttet altfor tidlig.
Alle samtalene jeg avsluttet for tidlig fordi hendene mine skalv, og stemmen min var ved å briste.
Jeg forstår ikke hvordan jeg kunne forlate deg
forlate byen
uten å gi deg beskjed.
Følelsene mine hadde vokst seg så sterke, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke lot de få feste taket.
Det sterkeste jeg har opplevd, og jeg snudde meg og gikk.
På en eller annen forskrudd måte var jeg overbevist om at du, dersom du mente alvor, ville trekke fra gardinene dine, titte ut av vinduet og se meg sitte på fortauskanten utenfor.
Jeg satt der i ti korte minutt.
Ti korte minutt ga jeg deg før jeg kastet meg på sykkelen og svingte ned bakken mot jernbanestasjonen.
Du visste ikke at jeg var der.
Du visste ikke at jeg tenkte på å forlate byen.
Du visste ikke hvilket absurd tegn jeg ventet på.
Likevel følte jeg meg sveket da jeg dro.
Jeg har lest gjennom hva jeg skrev, hvilke tanker jeg gjorde meg.
Hvilke drømmer jeg bar.
Hvilke hendelser og følelser jeg fryktet.
Hadde jeg vært deg, ville jeg ikke forstått meg.
Jeg vet ærlig talt ikke om jeg forstår meg selv fullt ut heller.
Jeg har lest om og tenkt på
Alle invitasjonene du ga meg.
Alle invitasjonene jeg takket nei til fordi jeg var overbevist om at du egentlig ikke ville ha meg der.
Alle telefonsamtalene jeg avsluttet altfor tidlig.
Alle samtalene jeg avsluttet for tidlig fordi hendene mine skalv, og stemmen min var ved å briste.
Jeg forstår ikke hvordan jeg kunne forlate deg
forlate byen
uten å gi deg beskjed.
Følelsene mine hadde vokst seg så sterke, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor jeg ikke lot de få feste taket.
Det sterkeste jeg har opplevd, og jeg snudde meg og gikk.
På en eller annen forskrudd måte var jeg overbevist om at du, dersom du mente alvor, ville trekke fra gardinene dine, titte ut av vinduet og se meg sitte på fortauskanten utenfor.
Jeg satt der i ti korte minutt.
Ti korte minutt ga jeg deg før jeg kastet meg på sykkelen og svingte ned bakken mot jernbanestasjonen.
Du visste ikke at jeg var der.
Du visste ikke at jeg tenkte på å forlate byen.
Du visste ikke hvilket absurd tegn jeg ventet på.
Likevel følte jeg meg sveket da jeg dro.
jeg var så nær
Bilder
Vi skriver 7.februar, og jeg har klart å la deg ligge.
Ikke slik å forstå at tankene mine ikke har vært like fullt tilstede, men på en slik måte at jeg har forsøkt å skyve deg ut fra hverdagen og inn dit hvor de blasse minnene bor.
Det har ikke fungert.
Vi skriver 7.februar, og i dag så jeg noe som fikk meg til å svimle.
Jeg gikk
i snøen
med nesen vendt mot skyene.
Ytterst på en gren
på et stort og nedsnødd tre
så jeg et blad.
Det var brunt og frossent,
men nektet å slippe taket.
Soon I'll grow up, and I won't even flinch at your name.
Tid
Det har vært lange pauser mellom innleggene mine i det siste.
Jeg håper du forstår det ikke er fordi du har glidd ut av tankene mine.
Jeg trodde lenge at mitt evighetsbrev, min evighetsfortelling, skulle sørge for at jeg gjorde meg til venns med melankolien.
Slik gikk det ikke.
Jeg har nevt det før, hvordan jeg muligens tøyler min nåtid ved å tillate meg selv å for første gang sette fokus på det jeg en gang mistet.
Det er mulig det er slik det fungerer.
Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at det ikke fungerer å lukke øynene.
Du forsvinner ikke selv om jeg nekter meg selv å tenke på deg.
Ikke engang i løpet av ti-tolv år.
Du er her, og det føles feil å stadig overse din eksistens.
Målet mitt må være å finne ut hva jeg vil ha deg til.
Hvem jeg vil du skal være.
Jeg håper at du vil trives best som et minne.
Inntil videre får jeg heller fortsette med alle mine innlegg.
Fortsette å skrive, for så å slette 90%
Og kanskje...
en eller annen gang, vil jeg kanskje bla meg gjennom denne bloggen og klare å nøste sammen alle trådene, slik at jeg forstår til fulle hva og hvem dette handler om.
.
Jeg håper du forstår det ikke er fordi du har glidd ut av tankene mine.
Jeg trodde lenge at mitt evighetsbrev, min evighetsfortelling, skulle sørge for at jeg gjorde meg til venns med melankolien.
Slik gikk det ikke.
Jeg har nevt det før, hvordan jeg muligens tøyler min nåtid ved å tillate meg selv å for første gang sette fokus på det jeg en gang mistet.
Det er mulig det er slik det fungerer.
Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at det ikke fungerer å lukke øynene.
Du forsvinner ikke selv om jeg nekter meg selv å tenke på deg.
Ikke engang i løpet av ti-tolv år.
Du er her, og det føles feil å stadig overse din eksistens.
Målet mitt må være å finne ut hva jeg vil ha deg til.
Hvem jeg vil du skal være.
Jeg håper at du vil trives best som et minne.
Inntil videre får jeg heller fortsette med alle mine innlegg.
Fortsette å skrive, for så å slette 90%
Og kanskje...
en eller annen gang, vil jeg kanskje bla meg gjennom denne bloggen og klare å nøste sammen alle trådene, slik at jeg forstår til fulle hva og hvem dette handler om.
.
...
Noen ganger kan man føle så sterkt at det eneste din fornuft tillater deg å gjøre, er å trekke deg stillferdig tilbake.
Det var fredag, og jeg var atter en gang stasjonert på min faste barkrakk.
Jeg hadde blikket limt mot døra, i håp om at akkurat Du skulle entre lokalet.
Timene gikk, pengene forsvant i takt med at magen og hodet ble fylt.
Inn døra kom høye menn, magre menn, blonde menn og mørke menn.
Ingen av de var mine.
Bort til barkrakken min kom det også en og annen person som mente det var en skam at jeg skulle "sitte her helt alene"
Jeg ventet.
Sugde inn inntrykk; Hadde minner om deg knyttet til enhver krik og krok av lokalet.
Bordet vi spiste pepperkaker ved fem uker tidligere.
Bruskassene jeg hjalp deg med å bære opp trappa.
Moppen jeg vasket gulvet med en natt i desember.
Stolen jeg satt på da du strøk meg over håret.
Scenen jeg sto ved da du sang.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter den konserten, kjæreste B.
Du var smilende og fornøyd.
Kom ut i lokalet og løftet meg opp i luften og ga meg en klem.
Vi hadde snakket så mye om denne kvelden.
Hvor mye du følte sto på spill.
Hvor lenge siden det var du sist hadde stått på en scene.
Alt hadde gått fint.
Ingen skandaler, og publikum var fokuserte og glade.
Du satte meg ned på gulvet igjen.
Jeg så på deg og sa "Bra konsert. Dette klarte du jo fint!"
-og så gikk jeg.
Du hadde blitt for nær.
Vi var nesten for et par å regne, og jeg følte meg ikke verdig.
Ikke voksen nok.
Ikke reflektert nok.
Jeg hadde mistet kontrollen over egne følelser, og det var så altfor skremmende.
Jeg gikk, og i den måneden som fulgte ringte jeg deg ikke en eneste gang.
Jeg overså (prøvde å overse?) meldingene som hadde tikket inn på personsøkeren min, og var glad du ikke visste hvor jeg bodde.
Men nå var jeg altså tilbake.
Fire uker var lang tid, og jeg lurte på om du savnet meg.
Om du tenkte på meg når du lå på sofaen din og stirret i taket, slik jeg gjorde når jeg stirret i mitt.
Du kom ikke den kvelden, og jeg spurte heller ikke etter deg.
Da jeg gikk hjem, var det med nervøs mage og sorgtungt hjerte.
Jeg hadde valgt deg bort, og nå ville jeg så inderlig gjerne ha deg tilbake
Det var fredag, og jeg var atter en gang stasjonert på min faste barkrakk.
Jeg hadde blikket limt mot døra, i håp om at akkurat Du skulle entre lokalet.
Timene gikk, pengene forsvant i takt med at magen og hodet ble fylt.
Inn døra kom høye menn, magre menn, blonde menn og mørke menn.
Ingen av de var mine.
Bort til barkrakken min kom det også en og annen person som mente det var en skam at jeg skulle "sitte her helt alene"
Jeg ventet.
Sugde inn inntrykk; Hadde minner om deg knyttet til enhver krik og krok av lokalet.
Bordet vi spiste pepperkaker ved fem uker tidligere.
Bruskassene jeg hjalp deg med å bære opp trappa.
Moppen jeg vasket gulvet med en natt i desember.
Stolen jeg satt på da du strøk meg over håret.
Scenen jeg sto ved da du sang.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter den konserten, kjæreste B.
Du var smilende og fornøyd.
Kom ut i lokalet og løftet meg opp i luften og ga meg en klem.
Vi hadde snakket så mye om denne kvelden.
Hvor mye du følte sto på spill.
Hvor lenge siden det var du sist hadde stått på en scene.
Alt hadde gått fint.
Ingen skandaler, og publikum var fokuserte og glade.
Du satte meg ned på gulvet igjen.
Jeg så på deg og sa "Bra konsert. Dette klarte du jo fint!"
-og så gikk jeg.
Du hadde blitt for nær.
Vi var nesten for et par å regne, og jeg følte meg ikke verdig.
Ikke voksen nok.
Ikke reflektert nok.
Jeg hadde mistet kontrollen over egne følelser, og det var så altfor skremmende.
Jeg gikk, og i den måneden som fulgte ringte jeg deg ikke en eneste gang.
Jeg overså (prøvde å overse?) meldingene som hadde tikket inn på personsøkeren min, og var glad du ikke visste hvor jeg bodde.
Men nå var jeg altså tilbake.
Fire uker var lang tid, og jeg lurte på om du savnet meg.
Om du tenkte på meg når du lå på sofaen din og stirret i taket, slik jeg gjorde når jeg stirret i mitt.
Du kom ikke den kvelden, og jeg spurte heller ikke etter deg.
Da jeg gikk hjem, var det med nervøs mage og sorgtungt hjerte.
Jeg hadde valgt deg bort, og nå ville jeg så inderlig gjerne ha deg tilbake
Den uendelige reisen
Mitt liv har mer eller mindre vært en uavbrutt reise fram mot neste mål.
Jeg har gang på gang rømt fra det gamle, men har likevel alltid båret i meg et håp om at neste stoppested ville bli det jeg en gang i framtiden kunne komme til å kalle hjem.
Jeg har hørt det sies at mennesket trenger å flytte på seg, slik at man ikke mister sin evne til å bevege eller beveges.
Jeg har hørt det sies at man trenger nye miljø for å utvide egen horisont.
Jeg har hørt det sies at man blir rikere og klokere av å stadig møte nye mennesker, og det er kanskje riktig for de fleste?
Jeg har gang på gang rømt fra det gamle, men har likevel alltid båret i meg et håp om at neste stoppested ville bli det jeg en gang i framtiden kunne komme til å kalle hjem.
Jeg har hørt det sies at mennesket trenger å flytte på seg, slik at man ikke mister sin evne til å bevege eller beveges.
Jeg har hørt det sies at man trenger nye miljø for å utvide egen horisont.
Jeg har hørt det sies at man blir rikere og klokere av å stadig møte nye mennesker, og det er kanskje riktig for de fleste?
Likevel;
det modigste jeg noensinne har gjort, er å tillate meg selv å slå rot.
det modigste jeg noensinne har gjort, er å tillate meg selv å slå rot.
Jeg vil omfavne dagen
Enkelte ganger kan morgenen komme som en befrielse.
Du har kanskje tilbragt natten i samspill med mennesker som ikke vil deg godt.
Du har kanskje opplevd nattens teater som skremmende realistisk.
Du har kanskje truffet avgjørelser du vanligvis ville styrt unna.
Enkelte ganger løper du avgårde
i et halsbrekkende tempo
for å fjerne deg fra det du vet vil komme.
Valgene dine
følelsene dine
innhenter deg sakte, men sikkert
og du forstår at alle tilgjengelige gjemmesteder allerede er okkupert av andre.
Kanhende de allerede er okkupert av andre utgaver av deg selv.
Så skjer det.
Du forstår med ett at du er i en parallell virkelighet, og at du selv kan bryte gjennom den hinnen som befinner seg mellom deg og den virkelige verden.
Mellom marerittet og den nye dagen.
Kanhende har drømmen vært så virkelig at du fortsatt bærer med deg snev av tvil.
Du samler alt av tankekraft, og troen på deg selv vokser seg stadig sterkere.
Du må bare finne utgangen.
Du leter febrilsk
Stadig med din eventuelle mørke framtid halsende i hælene.
Et siste krampetak
og du bryter fri.
Måtte denne dagen bringe meg nærmere.
Jeg vil våkne.
Jeg vil omfavne dagen.
Du har kanskje tilbragt natten i samspill med mennesker som ikke vil deg godt.
Du har kanskje opplevd nattens teater som skremmende realistisk.
Du har kanskje truffet avgjørelser du vanligvis ville styrt unna.
Enkelte ganger løper du avgårde
i et halsbrekkende tempo
for å fjerne deg fra det du vet vil komme.
Valgene dine
følelsene dine
innhenter deg sakte, men sikkert
og du forstår at alle tilgjengelige gjemmesteder allerede er okkupert av andre.
Kanhende de allerede er okkupert av andre utgaver av deg selv.
Så skjer det.
Du forstår med ett at du er i en parallell virkelighet, og at du selv kan bryte gjennom den hinnen som befinner seg mellom deg og den virkelige verden.
Mellom marerittet og den nye dagen.
Kanhende har drømmen vært så virkelig at du fortsatt bærer med deg snev av tvil.
Du samler alt av tankekraft, og troen på deg selv vokser seg stadig sterkere.
Du må bare finne utgangen.
Du leter febrilsk
Stadig med din eventuelle mørke framtid halsende i hælene.
Et siste krampetak
og du bryter fri.
Måtte denne dagen bringe meg nærmere.
Jeg vil våkne.
Jeg vil omfavne dagen.
Et lager for gleden
Det har vært mye melankoli
Mye tristesse.
Jeg har selvsagt et lager for gleden også.
Jeg burde hatt et lager for alle strømningene som gikk som elektriske sjokk langsetter blodårene
hver gang jeg så deg.
Hver gang du så meg,
men jeg har ikke kommet helt dit i sorteringsprosessen.
Jeg har forhåpentligvis fortsatt god tid til å sortere,
opprette nye kategorier
nye forgreninger.
God tid til å børste støv av gamle minner,
slik at de bevares bedre.
Den aller største gleden følte jeg noen tidlige morgentimer i desember.
Garantert den fineste desember i manns minne :o)
Jeg småløp nedover fra Vålerenggata, via en pub på Grønland og hjem.
Tre ganger måtte jeg svinge innom et portrom eller en bakgård for å hyle.
Jeg måtte hoppe opp og ned mens jeg bet meg i leppen slik at jeg ikke skulle eksplodere.
Alle klisjeer om rosenrøde skyer og leende hjerter ble med ett sanne,
og når jeg løp føltes det som om føttene knapt nok berørte bakken,
og enhver tilfeldig forbipasserende kunne lett lurt meg til å tro at jeg fløy.
Det var glede fra innerst til ytterst,
og jeg vil du skal vite at jeg bærer også den med meg.
Fast forankret i melankolien.
Mye tristesse.
Jeg har selvsagt et lager for gleden også.
Jeg burde hatt et lager for alle strømningene som gikk som elektriske sjokk langsetter blodårene
hver gang jeg så deg.
Hver gang du så meg,
men jeg har ikke kommet helt dit i sorteringsprosessen.
Jeg har forhåpentligvis fortsatt god tid til å sortere,
opprette nye kategorier
nye forgreninger.
God tid til å børste støv av gamle minner,
slik at de bevares bedre.
Den aller største gleden følte jeg noen tidlige morgentimer i desember.
Garantert den fineste desember i manns minne :o)
Jeg småløp nedover fra Vålerenggata, via en pub på Grønland og hjem.
Tre ganger måtte jeg svinge innom et portrom eller en bakgård for å hyle.
Jeg måtte hoppe opp og ned mens jeg bet meg i leppen slik at jeg ikke skulle eksplodere.
Alle klisjeer om rosenrøde skyer og leende hjerter ble med ett sanne,
og når jeg løp føltes det som om føttene knapt nok berørte bakken,
og enhver tilfeldig forbipasserende kunne lett lurt meg til å tro at jeg fløy.
Det var glede fra innerst til ytterst,
og jeg vil du skal vite at jeg bærer også den med meg.
Fast forankret i melankolien.
Den første avskjed
Jeg har fortalt om det første blikket, og jeg har fortalt dere om det siste.
Jeg har fortalt om hvor og når jeg begynte å ta avstand.
Det var selvsagt mange andre møter.
Enkelte perioder var det et nytt møte hver eneste dag, og andre ganger var det møter som varte i flere uker.
Jeg vet ikke hvilke perioder eller møter som var de viktigste.
Jeg husker pausene best.
Timene og dagene jeg var alene.
Etter den første berøring ble jeg med deg hjem.
Venninnene min var som sagt borte, og jeg visste heller ikke helt hvor jeg befant meg.
Jeg husker ikke hva vi snakket om, og jeg husker ikke når vi gikk.
Det er et hull der minnene bor, og jeg tror det kom av sjokket jeg fikk av ditt nærvær.
Jeg husker jeg slapp ølflaske nummer to i gulvet, og i mitt neste minne ligger jeg på sofaen din, godt innpakket i en varm dyne.
Du sitter smilende på gulvet ved siden av meg, stryker meg på kinnet og sier det kanskje er på tide du kommer deg i seng.
Du reiser deg og forlater rommet.
Jeg blir liggende og studere veggene dine.
Møblene dine
Fargene du har valgt å omgi deg med
Skrytebildene av deg selv på scenen.
Jeg ligger innpakket i din dyne
i ditt hjem
-og jeg blir skremt av tanken.
Jeg var plutselig så nær deg, og jeg følte meg bitteliten.
Jeg sier navnet ditt halvhøyt ut i rommet, og halvannet sekund etter står du i døråpningen og ser på meg.
Bustete på håret, og mer menneskelig enn noen gang.
"Jeg liker ikke at du går fra meg"sier jeg uten blygsel.
Du ler litt, og sier at det ligger en tannbørste på badet.
Dersom jeg vil ha, så ligger det en treningsbukse i tørketrommelen,og senga er bred nok til oss begge.
Den natten fikk jeg en klem som varte i åtte timer.
Morgenen etter sitter vi tett inntil hverandre på trappen og drikker saft.
Jeg er fortumlet som få, og stammer fram de få ordene jeg tør ytre.
Du ler av meg, buster til håret mitt og kysser meg på kinnet.
Det eneste jeg virkelig har lyst til
er å krølle meg sammen på sofaen din igjen.
Jeg har lyst til å puste inn den luften du puster inn.
Jeg har lyst til å stryke fingrene forsiktig over de tingene du omgir deg med hver eneste dag.
I stedet reiser jeg meg opp, og sier at det nok er på tide å finne veien hjem igjen.
Da jeg fomler med å få lukket porten etter meg, ler du igjen, rister litt på hodet over min manglende evne til å koordinere bevegelsene såpass at låsen faller ned der den skal
og sier
"Jeg liker heller ikke at du går fra meg"
Hadde jeg ikke gått den morgenen kunne jeg heller aldri kommet tilbake.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som hadde vært å foretrekke
Jeg har fortalt om hvor og når jeg begynte å ta avstand.
Det var selvsagt mange andre møter.
Enkelte perioder var det et nytt møte hver eneste dag, og andre ganger var det møter som varte i flere uker.
Jeg vet ikke hvilke perioder eller møter som var de viktigste.
Jeg husker pausene best.
Timene og dagene jeg var alene.
Etter den første berøring ble jeg med deg hjem.
Venninnene min var som sagt borte, og jeg visste heller ikke helt hvor jeg befant meg.
Jeg husker ikke hva vi snakket om, og jeg husker ikke når vi gikk.
Det er et hull der minnene bor, og jeg tror det kom av sjokket jeg fikk av ditt nærvær.
Jeg husker jeg slapp ølflaske nummer to i gulvet, og i mitt neste minne ligger jeg på sofaen din, godt innpakket i en varm dyne.
Du sitter smilende på gulvet ved siden av meg, stryker meg på kinnet og sier det kanskje er på tide du kommer deg i seng.
Du reiser deg og forlater rommet.
Jeg blir liggende og studere veggene dine.
Møblene dine
Fargene du har valgt å omgi deg med
Skrytebildene av deg selv på scenen.
Jeg ligger innpakket i din dyne
i ditt hjem
-og jeg blir skremt av tanken.
Jeg var plutselig så nær deg, og jeg følte meg bitteliten.
Jeg sier navnet ditt halvhøyt ut i rommet, og halvannet sekund etter står du i døråpningen og ser på meg.
Bustete på håret, og mer menneskelig enn noen gang.
"Jeg liker ikke at du går fra meg"sier jeg uten blygsel.
Du ler litt, og sier at det ligger en tannbørste på badet.
Dersom jeg vil ha, så ligger det en treningsbukse i tørketrommelen,og senga er bred nok til oss begge.
Den natten fikk jeg en klem som varte i åtte timer.
Morgenen etter sitter vi tett inntil hverandre på trappen og drikker saft.
Jeg er fortumlet som få, og stammer fram de få ordene jeg tør ytre.
Du ler av meg, buster til håret mitt og kysser meg på kinnet.
Det eneste jeg virkelig har lyst til
er å krølle meg sammen på sofaen din igjen.
Jeg har lyst til å puste inn den luften du puster inn.
Jeg har lyst til å stryke fingrene forsiktig over de tingene du omgir deg med hver eneste dag.
I stedet reiser jeg meg opp, og sier at det nok er på tide å finne veien hjem igjen.
Da jeg fomler med å få lukket porten etter meg, ler du igjen, rister litt på hodet over min manglende evne til å koordinere bevegelsene såpass at låsen faller ned der den skal
og sier
"Jeg liker heller ikke at du går fra meg"
Hadde jeg ikke gått den morgenen kunne jeg heller aldri kommet tilbake.
Jeg vet ærlig talt ikke hva som hadde vært å foretrekke
Jeg lever i utakt
Jeg lever uten tvil i utakt med virkeligheten.
Jeg skaper bilder av minner som aldri har hatt rot i virkeligheten.
Jeg graver meg ned i historien om en kjærlighet som aldri har eksistert.
Jeg feller tårer for mennesker som aldri tilhørte meg.
Jeg vrir meg i smerte over erfaringer som aldri var mine
Virkeligheten gir meg solskinn og varme, og jeg innhyller hver en dag i en stadig mørkere tone av gråhet.
Det er kanskje en farlig lek med egen psyke
Eller et eksperiment uten håp om konklusjon
Jeg vil uansett fortsette
Jeg lever uansett i utakt med virkeligheten.
Jeg skaper bilder av minner som aldri har hatt rot i virkeligheten.
Jeg graver meg ned i historien om en kjærlighet som aldri har eksistert.
Jeg feller tårer for mennesker som aldri tilhørte meg.
Jeg vrir meg i smerte over erfaringer som aldri var mine
Virkeligheten gir meg solskinn og varme, og jeg innhyller hver en dag i en stadig mørkere tone av gråhet.
Det er kanskje en farlig lek med egen psyke
Eller et eksperiment uten håp om konklusjon
Jeg vil uansett fortsette
Jeg lever uansett i utakt med virkeligheten.
...
For fire år siden satt jeg på en benk og ventet på bussen.
Jeg var turist på gamle trakter
Det var høst
mørkt og kaldt.
Jeg satt og stirret ned i asfalten, fiklet med sigaretten, og kikket på klokken i ny og ne, da jeg ble bevisst på en mann som sto noen meter unna.
Skulle jeg gjettet alderen hans, ville jeg landet på 45-50 år
Han var sliten
Kledd i en rød joggebukse og en jakke med stor hette.
Han hadde trukket klærne så tett omkring seg at det var lett å se at han frøs.
Han hadde snurpet hetten så tett om ansiktet at det bare var såvidt jeg kunne se øynene hans.
Han hadde oppspilte øyne.
Det så ut som om han hadde fryktelig lyst til å komme bort til meg for å fortelle noe morsomt han hadde opplevd
.Han bar den forvirrende sorgtunge latteren i øynene.
På en måte bare en blandingsmisbruker kan gjøre.
Jeg ble rastløs av å ha denne mannen stirrende på meg, så jeg snudde meg litt vekk.
Rastløs fordi han minnet meg om en framtid jeg selv så lett kunne havnet inn i.
Rastløs fordi jeg satt med varme sko på føttene og penger i lomma.
Rastløs fordi jeg var redd han skulle tro jeg følte avsky.
Rastløs fordi jeg var redd jeg selv skulle begynne å føle tilhørighet.
Jeg snudde meg litt vekk
Tente nok en sigarett, og kikket hyppigere på klokka enn tidligere.
Fortsatt følte jeg blikket hans i nakken, og jeg ble sugd stadig lengre inn i fortid
og gammel framtid.
Busser kom og gikk, men ingen av de hadde mitt nummer i ruta.
Ikke hans heller.
Jeg unngikk å møte blikket hans, og begynte å lure på min egen psyke.
Igjen.
Var dette nok en situasjon der jeg øset meg opp over hendelser og mennesker ingen andre ville reagert på?
Var dette nok en situasjon hvor fantasien og minnene mine løp avgårde uten kontroll?
Det var ett eller annet med denne mannen og hans nærvær.
Jeg hadde da vitterlig hatt dunger av fremmede narkomane i min nærhet tidligere?
Bussen hans kom, og jeg så han fikk slept beina ombord.
Han gikk bakover i bussen
Satte seg i setet, og trakk hetten vekk fra ansiktet.
Jeg forstår at du kunne tro at jeg fornektet deg, kjæreste B.
Jeg håper du en gang vil forstå hvor feil du tok.
Jeg forstår det var vanskelig for deg å komme bort til meg
Jeg håper du en gang vil forstå hvor lenge jeg hadde ventet på å få se deg igjen.
Da bussen kjørte avgårde gikk det opp for meg hvor nær du hadde vært.
Jeg stirret fortvilet opp mot ansiktet ditt da bussen rundet hjørnet.Og jeg møtte blikket ditt.
For siste gang
Jeg var turist på gamle trakter
Det var høst
mørkt og kaldt.
Jeg satt og stirret ned i asfalten, fiklet med sigaretten, og kikket på klokken i ny og ne, da jeg ble bevisst på en mann som sto noen meter unna.
Skulle jeg gjettet alderen hans, ville jeg landet på 45-50 år
Han var sliten
Kledd i en rød joggebukse og en jakke med stor hette.
Han hadde trukket klærne så tett omkring seg at det var lett å se at han frøs.
Han hadde snurpet hetten så tett om ansiktet at det bare var såvidt jeg kunne se øynene hans.
Han hadde oppspilte øyne.
Det så ut som om han hadde fryktelig lyst til å komme bort til meg for å fortelle noe morsomt han hadde opplevd
.Han bar den forvirrende sorgtunge latteren i øynene.
På en måte bare en blandingsmisbruker kan gjøre.
Jeg ble rastløs av å ha denne mannen stirrende på meg, så jeg snudde meg litt vekk.
Rastløs fordi han minnet meg om en framtid jeg selv så lett kunne havnet inn i.
Rastløs fordi jeg satt med varme sko på føttene og penger i lomma.
Rastløs fordi jeg var redd han skulle tro jeg følte avsky.
Rastløs fordi jeg var redd jeg selv skulle begynne å føle tilhørighet.
Jeg snudde meg litt vekk
Tente nok en sigarett, og kikket hyppigere på klokka enn tidligere.
Fortsatt følte jeg blikket hans i nakken, og jeg ble sugd stadig lengre inn i fortid
og gammel framtid.
Busser kom og gikk, men ingen av de hadde mitt nummer i ruta.
Ikke hans heller.
Jeg unngikk å møte blikket hans, og begynte å lure på min egen psyke.
Igjen.
Var dette nok en situasjon der jeg øset meg opp over hendelser og mennesker ingen andre ville reagert på?
Var dette nok en situasjon hvor fantasien og minnene mine løp avgårde uten kontroll?
Det var ett eller annet med denne mannen og hans nærvær.
Jeg hadde da vitterlig hatt dunger av fremmede narkomane i min nærhet tidligere?
Bussen hans kom, og jeg så han fikk slept beina ombord.
Han gikk bakover i bussen
Satte seg i setet, og trakk hetten vekk fra ansiktet.
Jeg forstår at du kunne tro at jeg fornektet deg, kjæreste B.
Jeg håper du en gang vil forstå hvor feil du tok.
Jeg forstår det var vanskelig for deg å komme bort til meg
Jeg håper du en gang vil forstå hvor lenge jeg hadde ventet på å få se deg igjen.
Da bussen kjørte avgårde gikk det opp for meg hvor nær du hadde vært.
Jeg stirret fortvilet opp mot ansiktet ditt da bussen rundet hjørnet.Og jeg møtte blikket ditt.
For siste gang
